Description:
Reformasjonen spela ei viktig rolle for å styrkje folkemåla som skriftspråk andsynes den lærde latinen. Men i Noreg var det dansk som vart kyrkjespråket, og reformasjonen har ofte vorte framstilt som avgjerande for skiftet til dansk skriftspråk. Dette har vorte kopla til eit generelt nedgangsmotiv i norsk seinmellomalderhistorie, som kulminerer med sjølvstendetapet, reformasjonen og språkskiftet. Denne framstillinga kan ikkje oppretthaldast, og i denne artikkelen blir språkskiftet i staden forklart som ein konsekvens av meir ålmenne politiske og kulturelle tilhøve, og det blir peika på at dansk var det dominerande skriftspråket i Noreg allereie før reformasjonen vart gjennomført.
The Reformation played a crucial role in establishing the vernaculars as written languages in place of Latin. However, in Norway Danish became the language of the church, and the Reformation has often been blamed for the loss of Norwegian as a written language. This has been part of a motif of decline during the late Middle Ages, culminating with the loss of independence, the Reformation and the shift to Danish. Nonetheless, this historical account cannot be maintained, and the present paper rather explains the language shift as a consequence of more general political and cultural circumstances, and shows how Danish had become the main written language in Norway already before the Reformation was enforced.