Description:
Artikkelen tek utgangspunkt i Schmitts bruk av ironi i Politische Theologie II og viser korleis han brukar dette for å framstilla og kritisera Erik Petersons tese om at den politiske teologien - i alle fall i Carl Schmitts versjon - var umogleg. Eg drøftar svake og sterke sider ved denne kritikken, særskilt vert Schmitts kritikk av Petersons bruk av historia vurdert som treffande. Eit svakt punkt hjå Schmitt er at han unnlèt å kommentera oppfatninga av martyriet hjå Peterson. Det var ei hovudoppgåve for kyrkja si offentlege framferd hjå Peterson.
The article presents an aspect of Carl Schmitt’s rhetoric, namely irony, and portrays how Schmitt used it in his critique of Erik Peterson. I present, analyse, and evaluate Schmitt’s critique, and partly applaud Schmitt’s attempt to situate Peterson as a historian and expose his limitations. However, I am critical of how Schmitt avoided commenting on Peterson’s account of martyrdom, a central issue of how Peterson envisioned the church’s public appearance.